Wagner-informasjon på norsk: Stefan Herheim om å arbeide i Bayreuth

Stefan Herheim: En æressak å delta

Vi spør i dette intervjuet med den norske stjerneregissøren Stefan Herheim om hvordan det har vært å arbeide i Bayreuth.

Stefan Herheim

Stefan Herheim gir instruksjoner til scenen da Parsifal skyter en svane. Til venstre for Herheim står Christopher Ventris (Parsifal). Foto: Enrico Nawrath / Bayreuther Festspiele

Stefan Herheim, hvordan er det å jobbe som regissør i Bayreuth?

I utgangspunktet er ingenting så optimalt som festspill i seg selv for å produsere konsentrert og effektivt. Alle medvirkende i Bayreuth ofrer sommerferien sin for å være med på noe spesielt, noe man som ansatt i et operahus ikke opplever innenfor en normal sesong. Alle kommer for å spille og synge Wagner i Wagners eget hus. Man betrakter det som en æressak å delta og alle er eksperter på sine fagområder. For meg ligger den virkelige betydningen av festspill i nettopp dette. Her teller og gjelder alt det du har forberedt deg på, alt du sier og gjør mer enn andre steder. Det tekniske apparatet i Bayreuth byr dessuten på uante muligheter og man har flere midler til rådighet enn normalt.

Får du mer prøvetid i Bayreuth enn andre steder?

Nei, det er en myte at det er så lang prøvetid i Bayreuth. Faktisk har man færre uker og dager enn de fleste andre steder. Men motivasjonen og arbeidsdisiplinen er på topp og slik oppnår man mer på kortere tid enn i andre operahus, hvor det ofte oppstår lange ventetider, trøtthet og en viss ignoranse gjennom repertoarvirksomheten. Men også Bayreuth et et svært anstrengende system å jobbe innenfor: Forventningene i offentligheten er skyhøye, en del pressefolk fremtrer svært aggressivt og kulten rundt Wagner-ledelsen og kjendishysteriet føres på et pinlig lavt tabloidnivå. Men når man prøver opptil 16 timer daglig, 7 dager i uken, blir man resistent mot slike ting. Og for en arbeidsnarkoman som meg har tidspress ofte en positiv effekt. Det har vært en kjempeopplevelse å iscenesette Parsifal i Bayreuth; jeg er ydmyk overfor festspillideen, takknemlig ovenfor mange kollegaer og glad for at jeg grep denne sjansen.

Hadde du vært i Bayreuth før du satte opp Parsifal der?

Nei. Som 15-åring kjøpte jeg meg Chéreau-Ringen på video og studerte bøker om sceneteknikken bak Ringen til Peter Hall – den hvor Rhindøtrene svømte i et ekte vannbasseng som fylte halve scenen. Jeg syntes alt dette var kjempefascinerende og hadde stor ærefrykt overfor dette stedet. Det finnes ikke maken til den teatrale visjonen som ligger bak dette huset. 

Når og hvordan fikk du tilbudet om å sette opp Parsifal i Bayreuth?

Mens jeg holdt på med prøvene på Giulio Cesare i Oslo i desember 2005 fikk jeg en telefon: "Hier spricht Wolfgang Wagner – spreche ich mit dem Regisseur Stefan Herheim?" Jeg bekreftet. "Mögen Sie Parsifal?" Det hele var merkelig, for bare to måneder før hadde jeg av personlige grunner avlyst Parsifal med Daniel Barenboim i Berlin. Det føltes altså som om jeg hadde noe uoppgjort med dette verket. Wolfgang Wagner satte meg videre til sin sekretær, det ble avtalt et møte og to uker senere spiste vi sammen i Berlin. Gudrun lot Wolfgang snakke i fem minutter før hun tok over. Et merkelig par... Sommeren etter satt jeg for første gang i Bayreuth og så Schlingensiefs Parsifal.

Hva syntes du om Schlingensiefs Parsifal? Kjente du hans arbeid fra før?

Jeg hadde sett noen av hans prosjekter i Hamburg og Berlin og ble kjent med ham personlig en tid etter. Christoph er en utrolig sterk person og en helt særegen kunstner som går sine veier med en beundringsverdig konsekvens. Hans multimediale installasjonsteater er ikke ”my cup of tea”, men Parsifal hadde kraft og fascinerte like mye som den forvirret meg. Utvilsomt hadde denne produksjonen stor betydning for Bayreuths image og utviklingen av publikumets toleransegrense.

Du har tidligere sagt at Parsifal ga deg angst. Hva mente du med det?

Som 16-åring var jeg statist da de satte opp Parsifal på Operaen i Oslo. Det var første gang jeg som statist unngikk scenen og ble sittende i kantina og vente på min entré. Jeg syntes det var noe skummelt ved denne musikken, noe som skurret og som gjorde meg skeptisk og engstelig. Kanskje var jeg redd for det overdimensjonale i dette verket, kanskje oversensibel for den relativeringen av tid og rom som man tydelig hører i Parsifal.

Hvordan forholder du deg til andres oppsetninger av de verkene du selv iscenesetter?

Hjulet ble oppfunnet mange ganger. Det viktigste er alltid at det ruller, ikke hvem som står bak oppfinnelsen. Jeg siterer på mange områder i mitt arbeide og føler meg ikke kuet av egen originalitetstvang. I første rekke prøver jeg å tjene verket. Jeg må høre etter hva det forteller meg for så å ta konsekvensen av hvordan det appellerer til min kunstneriske samvittighet.

Hva er planen fremover for din Parsifal i Bayreuth?

Denne produksjonen skal med sikkerhet spilles til og med 2012. I jubileumsåret 2013 produserer Bayreuth en ny Ring, så da blir det Parsifal-pause – og en sommerferie på meg for første gang på fem år. Hvordan det så går videre vet jeg ikke. Jeg har mange andre store utfordringer i nye hus foran meg og prøver så godt jeg kan å leve i nuet.

 

 

Wagner og Norge, nordmenn og Wagner

Nordmenn i BayreuthWagner i Norge

Edvard Grieg i Bayreuth 1876 (verdenspremieren på Der Ring des Nibelungen)

Intervju med Elisabeth StridIntervju med Gottfried Wagner

Intervju med Irene TheorinIntervju med John Tomlinson

Intervu med Lisbeth BalslevIntervju med Poul Elming

Intervju med Stefan Herheim: Wagner-festivalen i BayreuthIntervju med Stefan Herheim Parsifal i Bayreuth

Intervju med Stefan Herheim om samarbeidet med Daniele Gatti, om å iscenesette forspill etc.

Intervju med Susanne Øglænd om Neuenfels’ Lohengrin-oppsetning i Bayreuth

Intervju med Wolfgang Wagner (1997)